Catalogue text by Daniel Østvold 2007

 

Det lyttende treet. Den seende åkeren. Disse begrepene opererte den hollandske maleren Hieronymus Bosch med sent på 1400-tallet.

I vår mer prosaiske tidsepoke kan vi nøye oss med å høre at gresset hvisker. Vi kan sanse at det av og til suser i trærne og at det buldrer fra oven før regnet styrter ned. Vi oppfatter at bølgene har et rikholdig lydregister, fra knapt hørbar skvalping til tordnende hvit støy.

Og naturen kan være stille. Illevarslende stille som i minuttet før en flyalarm, eller rolig og harmonisk slik at vi nesten kan høre gresset gro.

Naturen skifter farge, går gjennom hele paletten, det store registeret av kalde og varme valører, eksentriske og konsentriske utsnitt av fargesirkelen. Naturen snakker til oss, om klimatiske og atmosfæriske forhold, om organiske krefter, spenninger og utladninger. Et gjenkjennelig språk, nært forbundet med den menneskelige psyke.

Noen kunstnere er utstyrt med radar og finmotorikk som gjør det mulig å oversette naturinntrykk til et visuelt, malerisk språk. Ser vi bort fra det nitid observerte og realistisk gjengitte landskapsmaleriet, er en slik kunstnerisk praksis av relativt ny dato.

Anne Kathrine Stangeland føyer seg delvis inn i denne tradisjonen, som har sine røtter hos malere som J.M.W. Turner, John Constable og Eugene Delacroix tidlig på 1800-tallet. I Turners billedverden finner vi nærmest avtrykk av naturkreftene, vindens hastighet og stillstand er vekselvis fanget i lange og oppsummerende kontra brutte penselstrøk. Ved en anledning skal han ha latt seg binde fast til masten på et skip i høy sjøgang, for senere å kunne gjengi stormens inferno etter å ha følt den på kroppen. Slik røff omgang med malerpenslene gikk ikke upåaktet hen i nyklassismens tid, og han opplevde kritiske utbrudd av typen ”...whitewash and soap dust...”.

Som så ofte i kunsthistorien kan besk kritikk, helt utilsiktet, gi en presis forklaring på hva en malerisk retning dreier seg om. Med sitt uvørne penselbruk og derav stofflige overflatevirkninger har det ekspressive maleriske språket vist seg spesielt egnet til å gjengi opplevelsene av storm og stille. Retningen har dessuten tålt modernistisk vær og vind, og har pr. idag, ikke overraskende, et betydelig nedslagsfelt i Norge. I vårt land er naturen aldri langt unna. Natur og kultur er flettet sammen på en unik måte sammenliknet med de fleste andre vestlige land. Dette forklarer til en viss grad fremveksten og fornyelsen av ekspressivt naturbasert maleri.

Fornyelse av enhver genre innen maleriet innebærer et høyt presisjonsnivå, både maleteknisk og konseptuelt. Spesielt innen landskapsmaleri og naturskildring er dette nødvendig, fordi genren er såpass tradisjonell og utbredt. Ingen annen gren av maleriet kommuniserer så direkte med så mange ulike grupperinger, noe som lett kan føre til at markedet styrer genrens utvikling, eller mangel på sådan. For å unngå stereotypiene, ser det ut til at en videreføring av naturmaleriet krever spesielle grep.

Anne Kathrine Stangeland har klart å gi et originalt bidrag til genren, bl.a. ved at hennes arbeider også kan kobles til en annen billedtradisjon. I hennes malerier er det reduserte uttrykket, forenklingen, aldri langt unna. Naturkreftenes spill er gjengitt i nær dialog med formal abstraksjon.

Tidlig på 90-tallet hadde Stangelands bilder et større fokus på menneskefiguren. Hun drev på den tiden et fruktbart vekselbruk mellom figur og -landskapsmaleri, med ekspressiv og formal fellesnevner. Menneskefigurene var arrangert i hverdagslige, intime settinger og beskrev en familiebasert tilværelse uten nevneverdig dramatikk, men med desto større fokus på bildenes maleriske og formale kvaliteter. Naturbildene utført i denne perioden hadde et mer dramatisk uttrykk, men det samme preget av form og malerisk taktilitet som vi finner i figurbildene.

I perioden fram til idag har det skjedd en forenkling. Naturbildene er gitt høyere prioritet, og de formale løsningene framstår klarere. Hun maler stadig mennesker, gjerne i form av portretter i småformat, men mer som et sidetema til sitt naturbaserte hovedprosjekt.

Særlig i Stangelands siste malerier er det lett å spore malerisk kunnskap og formale grep som stammer fra den abstrakte modernismen, hennes kunstneriske virksomhet har klare forbindelseslinjer til samtidige malere som Susan Rothenberg og Per Kirkeby.

Bekkefar, tjern og treklynger er arrangert slik at de ofte danner vertikale og horisontale akser som skaper formal dynamikk i billedflaten. Derfor er bildene beslektet med abstrakt malerisk praksis, noe man ikke umiddelbart forbinder med naturtablåer av denne typen. De store formale trekkene i Stangelands bilder bidrar til hennes posisjon i forlengelsen av to sentrale retninger innen maleriet: abstrakt maleri og ekspressivt naturmaleri.

I grenselandet mellom disse to retningene oppstår et nøkternt preg. Maleriene, som opprinnelig er unnfanget i naturens iboende dramatikk, bærer samtidig i seg en geometrisk fundert billeddannelse. Bildenes abstrakte kvaliteter fører til at det litterære og dramatiske aspektet trer noe mer i bakgrunnen, slik at uttrykket blir liggende i et meditativt, nøkternt leie.

Jeg er på besøk i Anne Kathrine Stangelands atelier på Landøya i Asker. Utenfor vinduet kan fornemmes en parallell til hennes malerier. På gårdstunet, mellom sirlige furustammer og samvittighetsfullt utplassert fuglemat utfører trinne kjøttmeiser sin kluntete, men sjarmerende ballett. Måneden er januar, og landskapet temmet i vinterens hvite grep. Farger og valører er redusert til et minimum, naturen er grafisk, linjene aksentuert, formene klare og konsise. Inntrykket er stille og idyllisk. Motorvei og kjøpesenter som ligger en kort kjøretur unna synes å tilhøre en annen sfære.

I dette miljøet har hun vokst opp, med nærhet til naturen. Trekk fra barndommens landskap kan antagelig spores i hennes maleriske verden, i tillegg til andre kilder. I løpet av vår samtale streifer vi innom mange ulike landskap, som Vestlandet og Jomfruland. Spesielt en reise i Wales på nittitallet blir beskrevet som en avgjørende naturopplevelse og inspirasjonskilde.

Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av udefinert geografi i møte med Stangelands motivkrets. I sine nye bilder skildrer hun ofte forsommeren, ung natur i ferd med å utvikle seg, med marginal vekt på det stedsspesifikke. Selv om mange sikkert vil «kjenne igjen» gitte landskap og føle gjensynsglede i møte med hennes bilder, ligger nok tyngdepunktet i hennes prosjekt  et annet sted. Hun beskriver naturens dramaturgi og ekkoet som menneskets stemningsleie utgjør. Hennes maleriske beskrivelser er overbevisende og treffsikre, i samsvar med følgende sitat av tegneren Ørnulf Ranheimsæter : «Kunstneren har èn plikt:  å grave der hans ønskekvist slår ned.»

Daniel Østvold
2007


 

                                                                        *